Så tynn du er.

Ikke alle ser på det å være tynn som noe positivt. Langt i fra.
Å være fin. Å strebe etter å være noe man ikke er. Det er så tungvint. Jeg sliter med selvbildet mitt hver eneste dag, og i tillegg få bekreftet av andre hva jeg tenker om meg selv hver eneste dag, gjør ikke situasjonen bedre. Men verre.

Jeg er tynn. Noe jeg overhodet ikke trives med. Det er så vidt jeg orker å skrive om dette, men jeg gjør det likevel siden jeg vet at mange andre tynne som meg mistrives med å være tynn. Det er ikke pent, fint, og langt i fra praktisk å være beinrangel. Dette må jeg våkne opp med, og legge meg med om kvelden hver eneste dag.
Her om dagen gråtet jeg uendelig lenge. Jeg gråtet fordi jeg aldri kommer til å bli normal. Jeg må bare leve med å aldri legge på meg. Jeg må leve med kommentarer om kroppen min. Fordi jeg er tynn. Eller møte søte jenter som snur i døra når de ser hvor tynn jeg er. Burde ikke jeg være heldig? Spise hva jeg vil? Kyss meg bak!

Jeg har fortsatt ord som har brent seg fast i minnet mitt:
"Du er for tynn. Jeg kan ikke være sammen med sånne tynne som deg. Jeg trenger noen som er på samme størrelse som meg." Greit. Ærlig nok. Men hva skal jeg gjøre? Jeg har gitt opp styrke treningen min nå av den grunn for at det er demotiverende å trene kun for å bli finere, for at ei søt jente skal like meg, for å unngå sårende kommentarer fra andre. Jeg trener ikke for min egen del. Det er så innmari tungt å løfte vekter kun for å bli større. Det orker jeg ikke. Jeg vil bli likt og akseptert for den jeg er.

Det som er mest sårende er om jeg liker ei veldig godt, og i tillegg få høre at jeg er ubrukelig bare på grunn av størrelsen min. Og det er ikke første gangen jeg har fått høre dette. Det er flere ganger. Jeg levde i ett forhold der hun til stadig maset på meg om å spise bedre, og trene enda bedre for å bli større. Og hvor ekkel jeg er. Er det bra?

Å få stygge blikk fra fjortis jenter på varme sommer dager som dette fordi det er så hælvettes varmt å gå i armlengde skjorter eller jakke, er sårende. Prøv å dekk deg til når gradestokken passerer over tyve grader.
Alt dette gjør til at jeg holder meg for meg selv. Jeg er overhodet ikke fornøyd med å være tynn. Det er like sårende for meg å få stygge blikk fra topp til tå, kommentarer rettet mot kroppen min, som det er for andre som sliter med å gå ned i vekt.
Derfor håper jeg med dette innlegget at jeg kan knekke noen fordommer mot oss tynne som er misfornøyd med å være tynn. Det er langt i fra en selvfølge at tynne mennesker er fornøyd med å være tynn. Eller at muskuløse mennesker er fornøyd med å være muskuløs. Eller at toppmodeller er fornøyd med utseende sitt. Ingenting er en selvfølge.

Du hører meg aldri kommentere noen andres utseende i en negativ retning. Kropp og utseende er ett sårbart tema, og det er ikke minst uhøflig å kommentere andres utseende negativt.
Nå skal ikke jeg dra alle under en kam her. Enkelte setter sikkert pris på å få kommentarer som: "Så tynn du er." Eller: "Så tynn du har blitt." Men det gjør ikke jeg.
Hvor ofte hører vi?: "Så tykk du har blitt. Har du lagt på deg?" Jeg har aldri hørt at noen har sagt det til noen. Derfor er det heller ikke bedre med kommentarer som jeg har nevnt over her. Det er like sårende. Da er det bedre å ikke si noe i det hele tatt. Idealer, og selvbilde sliter mange av oss med i større eller mindre grad. Jeg føler meg som en av de verste. Jeg holder meg for det meste for meg selv nå. Jeg orker ikke kropp-kommentarer. Jeg orker ikke utseende presset.
Derfor venter jeg til jeg er klar for å møte ei jente som verdsetter meg for den jeg er, og ikke kommer til å bli.
Når det kommer til jenter jeg sier jeg liker, så liker jeg de. For alt. For den de er. Aller mest faller jeg for personligheter. Og det er ikke bare noe jeg sier. Hun kan være så pen hun vil, men det hjelper ikke når jeg ikke liker personligheten hennes. Eller hannes for den saks skyld. Jeg tar aldri med meg noen hjem fra byen kun fordi personen er pen. Aldri.