Ufrivillig bifil. Bare i motsatt rekkefølge (?)

I en alder av 29 år har jeg klart å forelske meg i en gutt. Jeg har altså gått brått i fra å være lesbe til tvilsom, muligens bifil.
Jeg har ikke så lyst å utlevere så alt for mange detaljer rundt dette da det kan være en liten sannsynlighet for at han leser dette. Denne bloggen er ikke anonym, noe jeg ikke heller vil være. Jeg vil skrike og at alle ser anstiktet mitt og hører mine ord: 

Jeg gjør ikke annet enn å stille meg selv masse spørsmål. Jeg svarer ikke annet enn "Eeeeh, jeg liker for det meste jenter, men også gutter." Når noen spør om hvilken legning jeg har. Helt ærlig, jeg er ikke sikker lenger om hvem jeg forelsker meg i. Brått har jeg gått i fra å være skråsikker på at jeg er lesbe som liker pikk innimellom, til å faktisk være kjempe usikker på min egen legning. Alle i min omgangskrets trur jeg er lesbisk, noen ganger trur jeg på det selv.

Jeg vet ikke lengere. Jeg sier hele tiden til meg selv at det ikke spiller noen rolle hvem jeg forelsker meg i, hvem jeg har med meg hjem fra byen, og at jeg bare burde slappe av og nyte det jeg alltid skulle ønske jeg var: Bifil. Mer å velge mellom, mange kjekke menn der ute, vettu. Mange menn som kunne ha vært en veldig god kjæreste, pappa potensiale, ektemann osv. SÅ hvorfor sippe og være usikker? Nyt jente! Nyt for guds skyld at du er i stand til å forelske deg i en mann. I en gutt, hva som helst! 

Det som ikke er så gøy er å være forelska i noen som ikke anser meg engang. Det er rett og slett bare vondt å like noen som ikke liker meg tilbake. Det er bare gjennomsyret vondt å se at han flørter med andre jenter, at han roter med andre jenter rett foran øynene mine. At han tar hånden hennes og fører henne med seg hjem til seg! ÅÅååh! Faen!! Det er JEG som skulle ha ligget under dynen hans. Det er JEG som skulle ha våknet opp på armen hans, og ikke hun stygge blonde jenta i billedkunst klassen. Eller hun er ikke stygg altså. Hun er faktisk ei veldig søt jente. Men føkk altså! At livet skal være urettferdig. 

Og det verste: Han trur jeg er lesbe som kan like kuk innimellom, sånn av og til av hvem som helst. At jeg bare er kald og kynisk og kåt. Jeg er ikke det. Jeg har faktisk følelser for han, og jeg er snill. Jeg vil faktisk tørre og påstå at jeg er en veldig bra catsj for de som foretrekker, eller liker slike jenter som meg. Jeg er ett godt menneske, jeg flørter ikke med hvem som helst, jeg liker ikke hvem som helst. Han er faktisk det siste menneske jeg har hatt med meg, det har ikke vært noen etter han. Før han igjen var det eksen min jeg hadde meg med. Dette befant seg i Juni. Han rotet jeg med i Desember. Tidlig i desember, nemlig. 

Jeg. Er. Ikke. På. Hvem. Som. Helst. Noe jeg er redd han trur at jeg er. At jeg er en player, at jeg bare roter rundt og tuller med andres følelser. Feil! Greit, jeg driter meg ut, men jeg gjør det fordi jeg er forelska. Jeg er desperat på knærne de gangene jeg blir totalt misforstått og driter meg loddrett ut. Unnskyld!! Jeg mener det. Unnskyld for at jeg har såret noen jeg liker veldig godt. 

Nå har jeg sagt nok. Jeg orker ikke å si mere. Tenke mere. Aller helst vil jeg bare glemme alt dette. Glemme at jeg av stor sannsynlighet er bifil. Jeg vil ikke være bifil likevel. Jeg angrer.