Forleden tok jeg meg selv i å tenke på at jeg ikke burde tenke så hardt på en situasjon eller en sak. Desto mere jeg tenkte på den ene saken som kretset rundt noe annet, som vinklet til noe helt annet, jo mer fant jeg ut at jeg ikke hadde funnet ut noe. Dersom jeg ikke tenker på noe, blir alt bare sansing og håndtering.
Jeg kommer ikke frem til noen konklusjon, jeg konkluderer ikke dersom jeg må tenke og lete etter en konklusjon. Konklusjonene kommer av seg selv.
Kan man elske med hodet? Nei, jeg trur ikke det.
Har man følelser dersom man elsker kun med hodet? Slutt! Pust.
Enig! Det går ikke an å elske med hodet, og det går heller ikke an å finne ut om du er interessert i noen med hodet. Tror egentlig det eneste hodet kan hjelpe til med, er å komme deg bort i fra noen som ikke er bra for deg. For da trengs fornuften, og den sitter vel i hodet? I don´t know :p
SvarSlett