Venner.

Det er ikke en selvfølge at alle har venner. Med venner tenker jeg på noen, eller en du er trygg på, kan betro deg til og finne på noe i både edru tilstand og i ikke edru tilstand. Tenk på hvor mange ensomme mennesker det finnes der ute som ikke har noen å ringe til. Ikke engang de kan møte over en kaffe.
Jeg kom til å tenke på dette med venner, og hvor selvfølge det er noen ganger at "alle" har venner, eller en venn.
Selv har jeg fire gode venner jeg stoler hundre prosent på. Resten, som da vil si, ca fem stykker jeg kjenner som jeg møter en sjelden gang på kafe, betrakter jeg som bekjentskaper.

Kjenner du noen som ikke har noen venner? Ikke noen de kan ringe engang? Jeg kommer ikke på noen i farta jeg vet om som er helt alene. Da jeg var liten hadde jeg en nabo som var veldig alene. Han hadde ingen venner. Han er dø nå, men etterlot seg noen sauer og to yngre søsken. Han var veldig glad i sauene sine. Han smilte hver gang vi kom bort for å snakke med han og sauene sine. Han var veldig snill og gammel. Han snakket ikke så mye. Kanskje fordi han ikke hadde så mye å snakke om? Men det spilte ingen rolle. Vi koste oss sammen med han og sauene hans.
Ikke bare gamle mennesker er alene. Også på din alder, min alder, og alles aldre. Jeg hadde ikke overlevd uten venner. Hadde jeg ikke hadd de vennene jeg har nå hadde jeg blitt venner med de menneskene på psykiatrisk dagsenter der jeg bare har vært èn gang før. De menneskene der er snille.
Vi lager smykker. Vi tegner, og snakker om løst og fast. Noen ganger går vi tur. Jeg liker å gå tur.

Venner er undervurderte diamanter. De er verdt mer enn diamanter og gull til sammen.
Vet du om noen som ikke kjenner noen? Som ikke har noen å snakke med? Kanskje vi kan begynne å besøke den personen? Kanskje hun eller han hadde blitt glad da.

Nå har jeg strengt tatt ikke spurt om tillatelse til å legge ut dette bildet her. Jeg får spørre om tillatelse etterpå. Synes dette bildet passet så bra inn her. Trykke på bildet for å forstørre det.