I barnas verden vs voksenes verden.

Tenk om vi var som barna. Skriker så tårene spretter uten forvarsel, uten noen baktanker. Kun fordi vi har det vondt, eller savner noe, eller av den enkle grunn fordi vi har lyst. Unger griner overalt. På trikken, butikken, overalt uten å bli flau. Tenk om vi gjorde det samme.
"Jeg vil ha kjærlighet nå! Jeg vil at ei søt jente skal komme å gi meg en klem! GI MEG EN KLEM! Nååååååhh! Uuuæææh!"
Eller om vi skulle hyle i kor: "Jeg er kååååt!! Uuuææææhh! Noen må komme å hjelpe meg nå med en gaaang!" Midt i gata på lyse dagen, på ett utested like før stengetid, på Narvesen, eller på trikken.

Nå vil jeg aller mest skrike: "Gi meg bestevennene mine nå!! Jeg vil ha dem her for å holde meg med selskap! NÅ!" Eller når jeg er sulten vil jeg skrike det. Høyt, slik at samtlige av de som måtte befinne seg rundt meg får det med seg. "Gi meg mat! Jeg er sulten!" Får jeg ikke mat blir jeg sittende på rumpa til noen kommer med mat til meg, eller når jeg er ferdig med å skrike.

Tenk om vi var som barna. At vi gjør det vi vil for viljelysten skyld uten å tenke på konsekvensene.
Gå bort til den søte jenta for å spørre om hun vil bli kjæresten min. Jeg vet på forhånd at jeg enten vil få ett ja eller nei til svar. Får jeg ett nei, går jeg videre. Får jeg ett ja, tar jeg hånden hennes i min og vi er kjærester. Jeg vil gi henne noen kjeks jeg har i ryggsekken min, og dele saften min med henne som jeg har på plastflaske. Etter at vi har spist kjeks på en benk gir jeg henne den siste tyggisen min til henne. Så tar jeg hånden hennes i min. Så sitter vi der på benken sammen med foldede hender.
Vi er kjærester. Kjærester holder hender.

Men så naive er ikke vi voksne, er vi vel? Vi voksne er ikke så naive at vi tar alt for god fisk. Følelser kommer ikke over natta tross alt. Og hva var det du mente om det du sa for en uke siden om noen følelser? Jeg husker du sa noe om at følelser..

Fornuft og følelser går i toppen på meg noen ganger. Det er som å gå rundt i en evig sirkel samme veien om og om igjen uten å legge merke til det. Vi kommer bare tilbake til der vi startet fra. Snakk, følelser, ord som ikke strekker til, ord med eller uten mening, årsaken. Årsaken til smerte. Og hva er lykke? Som om jeg ikke er lykkelig før alt er perfekt. Som om jeg leter etter feiler. For det er jo meg det er galt med?
Til alt tok en brå slutt, og jeg sitter igjen alene om en eneste ting jeg angrer på: Hvorfor jeg ikke tillot meg selv å sette pris på det jeg hadde. Hvorfor jeg var så ufattelig blind for det vakre. Det er meg det er noe galt med. Jeg vet det. Jeg er klar over det. Det er jeg som er feig, og det var jeg som bremset.
Har jeg lært noe til nå? Jeg trur det. Jeg må bare tenke meg litt om først.